Rar jobbdag

På starten av vakta (8-16) i dag var det helt rolig. Men så plutselig eksploderte det. Fra klokka 12 og utover var det masse å gjøre.

Jeg hadde to pussige oppdrag rett etter hverandre i dag.

1) Jeg skulle trille ei seng opp til en avdeling. Det er helt normalt. Da jeg kom opp, så jeg at personen som skulle ha senga var veldig urørelig og hvit. Jeg skjønte fort hva det var. Hun var død. Døde mennesker er rart. Uvant. Så livløst, men alikevel en person. Som aldri mer kommer til å prate. Trist egentlig.

2) Rett etter tur nummer en, skulle jeg flytte en pasient fra en avdeling til en annen. Det er også en helt vanlig tur. Da jeg kommer ned der, trekker sykepleieren meg til side og sier "Pasienten er koblet av respirator og er døende." Okay?! Jeg går inn til pasienten som ligger og puster veldig tungt. Ser ikke akkurat frisk ut. Og så er det i tillegg pårørende der som er lei seg, og de skal være med opp til den andre avdelinga. Da jeg trilla pasienten ut av rommet sitt, begynte en av de pårørende å hulke. Vi gikk sakte opp til den andre avdelinga. Veldig merkelig stemning. Jeg tror pasienten døde på vei opp. I mine hender.

Jeg tenker: Av og til er det rart å være portør. Vi får som oftest aldri beskjed om hva som venter oss. Det kan være alt fra glade pasienter til veldig veldig dårlige pasienter. Ofte mye blod, og stygge skader. Og nå også døende mennesker.

I tillegg til det å komme uforberedt, så møter jeg mange sjebner. Det som ofte er det tristeste er de pårørende. Hva skal jeg si til dem? Kan noe av det jeg sier hjelpe dem? Hva er de riktige ordene? Jeg vet ikke.

Jeg er 22 år gammel og har møtt veldig mange menneskesjebner i løpet av tiden jeg har jobba på postoperativ og som portør. Kanskje til og med flere enn jeg aner.

Det som gir meg mest glede i jobben er de små tingene jeg kan gjøre for mennesker. Jeg kan hjelpe dem med ulike ting som kanskje er småplukk og ubetydelig for leger og sykepleiere. Om det er en hånd å holde i, noe å drikke eller veianvisning. Jeg har noen ganger bare stått og hørt på hva pasienter har å si. Og flere har tatt meg i hånda og takket meg for at jeg tok meg tid til å være der og lytte til dem. Noen ganger får jeg pasientene til å le. Slike småting (som kanskje ikke er så små?) gir meg glede i jobbhverdagen.