Fy på meg. Jeg har bare skrevet ett annet innlegg i tillegg til dette i løpet av hele oktober. Tiden går i hvert fall fort, det er helt sikkert.
En av grunnene til at jeg opprettet denne bloggen, var for at mamma (som bodde i Göteborg) kunne ta en titt inn og se hva jeg holdt på med og hva jeg funderte på i tide og utide. Hun ble en av de faste følgerne mine og, noe jeg syns var superkoselig. Det var fint å tenke på at mamma hadde et lite "vindu inn i mitt liv" på den tiden.
Nå har det gått snart tre måneder siden mamma døde. Mandag denne uka var første gang jeg besøkte graven hennes. Det var så rart å se navnet til mamma på en gravstein. Hva gjør hun der? Hun skal jo være i andre enden av telefonen når jeg ringer og spør om alle mulige spørsmål og ber om råd. Det er hun som skal møte meg når jeg kommer på besøk. Men, i stedet for å besøke henne hjemme i huset i Göteborg, må jeg altså reise ned på gravlunden 20 min unna der hun bodde og snakke med en gravstein. Det er rart. Uvant. Og trist.
Men nå begynner alle de fine minnene om henne å komme. Jeg tenker oftere på henne som frisk. Det syns jeg er fint. Og denne bloggen vil alltid minne meg om mamma. Det er også fint.
Dessuten trives jeg med å pludre om ting som skjer i hverdagen. Og jeg setter stor pris på alle dere som følger bloggen min, er engasjerte og kommenterer. Tusen takk! :D
-
5 kommentarer:
Gode tanker til deg! Det er så feil, når vi er nødt til å snakke til en stein. Jeg gjør også det...
Takk for omtanke Helle. Vi er visst i samme båt. *stor klem*
Kjære deg! For en fin måte å si det på! Jeg kjenner det igjen.
Klem til deg!
JH
Hei søta! Jeg håper du fortsetter å blogge, jeg. og tar vare på de gode minnene(:
ang sjukemarit så har hun fått streng beskjed av mamman sin om å holde seg hjemme og slappe av og drikke masse og ikke tenke på penger eller jobb. så det får jeg nesten bare finne meg i å gjøre. liv hilda sa det: lat som du har solferie på gran canaria. får gjøre det. med paraplydrinker og alt som er ;)
JH: Takk!
Marit: Jeg skal gjøre mitt beste. Og jeg liker bloggen. Den er både et fint minne, og ikke minst et lite vindu mellom meg og verden der ute.
Hør på både Liv Hilda og mammaen din! :)
Legg inn en kommentar