Venner

Kunne jeg skrevet melding til alle vennene mine jeg har lyst til å møte og si "jeg er på kafé x fra klokken xx til xx, og det hadde vært superkoselig om du kom hit og sa hei!"?

Det har jeg lyst til å prøve! :D

-

Mat

Jeg tusla rundt i byen for å gjennomføre diverse gjøremål, og sakte men sikkert begynte jeg å bli sulten. Og det evige spørsmålet: Hva skal jeg lage til middag i dag?

Plutselig kom jeg på den deilige middagen vi spiste på et superkoselig sted i Amsterdam da vi var der. Inne på et bittelite, sjarmerende spisested med to jordnære og uformelle damer som serverte. Vi satte oss ned og plukka ut to pastaretter, og jeg "seifa" som vanlig med noe jeg var sikker på at jeg likte. Dama skrev det opp og gikk ut på kjøkkenet.

En liten stund etterpå kom hun tilbake og så ut som hun nærmest skulle begynne å gråte. De hadde gått tom for ingrediensene som skulle brukes i rettene vi hadde valgt! Så hun ba oss pent om å prøve å velge noe annet. Jaja, så fikk vi gjøre det da. Det virka litt som spisestedet opererte litt med "dette var vi i kjøleskapet i dag"-prinsippet. Skeptisk.

Etter en stund kom den andre kelneren ut og lurte på om vi hadde bestemt oss. Vi var litt usikre. Plutselig begynte hun å ramse opp en del pastaretter i diverse former og smaker som vi ikke så på menyen i det hele tatt. Det var visst en del av "dagens" menyer.

Jeg endte opp med å bestille pasta med gresskarfyll og honningliknende saus. Meget skeptisk.

Vi venta spent, og der kom maten. Du fikk noe med pesto i, og jeg fikk gresskarpastaen min. Jeg tok en bit, og... Det smakte helt fantastisk! Jeg måtte selvfølgelig smake på din og, og også den var nydelig. Mmmm.

Dette tenkte jeg på i dag da jeg måtte gjøre meg opp en mening om hva jeg ville ha til middag. Det endte med at jeg laget meg en pastarett som jeg vet kommer til å vare noen dager. Penger spart til og med. Det var supergodt, men ikke like godt som på spisestedet selvfølgelig. Amsterdam manglet. Merkelige matretter og sjarmerende og umulig-å-forstå-seg-på-menyer manglet. Og du manglet.

-

Til ettertanke

Jeg pleier vanligvis ikke å legge ut sånne tekster som fort kan bli veldig kjedemail-aktig. Men jeg syns denne historien var ganske så treffende på dagens samfunn. Jeg stjal den fra bloggen til Gro Marie, og har redigert teksten bittelitt rent formmessig.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.

Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?
Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på?
Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?
Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt?!
Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?
Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.

Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet.
- Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?

Faren ble rasende.
- Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.

Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?

Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om. Kanskje guttungen virkelig trenger de 100 kronene for å kjøpe noe han trenger. Dessuten maser han svært sjelden om å få penger.

Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet.
- Sover du, gutten min?
- Nei, pappa, jeg er våken.
- Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne.

Gutten satte seg straks smilende opp og ropte:
- Tusen takk, pappa!
Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler. Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren.
- Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren.
- Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?

Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.

Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

(ukjent forfatter)

-

2/mnd

Fy på meg. Jeg har bare skrevet ett annet innlegg i tillegg til dette i løpet av hele oktober. Tiden går i hvert fall fort, det er helt sikkert.

En av grunnene til at jeg opprettet denne bloggen, var for at mamma (som bodde i Göteborg) kunne ta en titt inn og se hva jeg holdt på med og hva jeg funderte på i tide og utide. Hun ble en av de faste følgerne mine og, noe jeg syns var superkoselig. Det var fint å tenke på at mamma hadde et lite "vindu inn i mitt liv" på den tiden.

Nå har det gått snart tre måneder siden mamma døde. Mandag denne uka var første gang jeg besøkte graven hennes. Det var så rart å se navnet til mamma på en gravstein. Hva gjør hun der? Hun skal jo være i andre enden av telefonen når jeg ringer og spør om alle mulige spørsmål og ber om råd. Det er hun som skal møte meg når jeg kommer på besøk. Men, i stedet for å besøke henne hjemme i huset i Göteborg, må jeg altså reise ned på gravlunden 20 min unna der hun bodde og snakke med en gravstein. Det er rart. Uvant. Og trist.

Men nå begynner alle de fine minnene om henne å komme. Jeg tenker oftere på henne som frisk. Det syns jeg er fint. Og denne bloggen vil alltid minne meg om mamma. Det er også fint.

Dessuten trives jeg med å pludre om ting som skjer i hverdagen. Og jeg setter stor pris på alle dere som følger bloggen min, er engasjerte og kommenterer. Tusen takk! :D

-

Vekk i morgen

Av og til er jeg bittelitt korttenkt.

Det er en type halstabletter som kalles "vekk i morgen." Jeg har alltid tenkt at det er "vekk" som i å vekke. Å få noen til å våkne altså. Men i dag fikk jeg en aha-opplevelse. Det er jo "vekk" som i å gå vekk!

Hahahaha. Og det er jo mye mer logisk enn å vekke noen. Skal noen vekke meg med halstabletter? Jeeeez Martine.

-